Snorking og søvnapné

Ved søvnapné slutter man å puste når man sover. Det er ikke unormalt å puste litt uregelmessig under søvn, men er pustepausene langvarige (minst 10 sekunder) og inntreffer hyppig (over 5 ganger per time) har dette helsemessige konsekvenser og defineres derfor som sykdom.

​​​​​​​​​​​​​​​​​​​​​​​​​Det finnes to hovedtyper av søvnapné: obstruktiv søvnapné (OSA) og sentral søvnapné (CSA).

Obstruktiv søvnap​né (OSA)

OSA forekommer hos 1 av 6 voksne personer i Norge. Personer med OSA er vanligvis også snorkere. Snorkelyden fremkommer ved vibrasjon av bløtvev i svelget, som for eksempel drøvel og ganebuer. 

Når bløtvevet stenger helt for luftpassasjen videre ned til lungene inntreffer pustestopp/ apné, på tross av at pasienten gjør aktive forsøk på å puste. I denne perioden, som kan vare lengre enn ett minutt, reduseres oksygennivået i blodet.

Ved pustestopp våkner man ofte helt eller delvis opp av søvnen, og enkelte hiver etter pusten i oppvåkningsfasen. OSA-pasienten er derfor ofte dagtidstrett og utmattet, og har økt risiko for trafikkulykker, arbeidsulykker og sykdommer som høyt blodtrykk, hjerneslag og hjerteinfarkt. 

OSA finnes hos begge kjønn og i alle aldersgrupper, men er vanligere hos overvektige, menn, røykere, eldre og hos personer med hjerte-karsykdom, lavt stoffskifte og diabetes type 2. Hos barn er årsaken vanligvis store mandler, mens årsaken hos voksne bare delvis er kjent.

Sentral s​​øvn​​​apné (CSA)

CSA er langt sjeldnere enn OSA. Ved CSA forløper pustestopp-episodene uten at pasienten gjør forsøk på å trekke pusten. Årsaken sitter vanligvis i de områdene av sentralnervesystemet som regulerer pusterytmen. Slike pasienter har som regel sykdom i hjernen, for eksempel tidligere hjerneslag, eller forstyrrelser i hjernens regulering av pusterytmen sekundært til kronisk hjertesvikt. ​

Utredning ved mistanke om søvnapné

Diagnosen søvnapné stilles etter måling av pustemønsteret om natten. Søvnregistreringsutstyret består av en liten boks som er tilkoblet forskjellige ledninger som måler luftstrømningene gjennom nese og munn, snorkelyd, pustebevegelsene i brystkasse og mage, surstoffinnholdet i kroppen, pulsrytmen og kroppsposisjonen. 

Et slikt polygrafi-utstyr kan kobles på om ettermiddagen og man kan deretter sove med utstyret på, gjerne i hjemmet eller på sykehotell. Av og til ønsker man en fullverdig søvnregistrering – polysomnografi (PSG). 

I tillegg til de samme målingene som ved polygrafi, undersøkes også søvnstadier ved hjelp av ledninger festet til hodet, samt ledning til bena for å måle urolig søvn på grunn av hyppige benbevegelser. ​​