Downs syndrom
Downs syndrom er den vanlegaste enkeltårsaka til psykisk utviklingshemning, og funksjonsforstyrringa kjem av eit ekstra kromosom 21. Syndromet er like utbreidd i alle verdsdelar. Denne kromosomfeilen påverkar utviklinga til barnet, men grada av vanskar varierer mykje frå barn til barn.
Mange tankar vil naturleg nok melde seg når ein får eit barn med spesielle behov. Å få eit barn med Downs syndrom kan gi ulike reaksjonar hos foreldre. Det finst ingen rette eller feil måtar å reagere på, men det er viktig å få lov til å uttrykkje kjenslene sine. Det viktige er å vere seg sjølv og bruke tid på å bli kjent med det nye barnet.
Be om den hjelpa og støtte de kjenner de har bruk for. Det viktigaste er at de som familie får den støtta de treng for at familiesituasjonen skal fungere. Dersom de ønskjer besøk eller samtale med andre foreldre til barn med Downs syndrom under opphaldet på sjukehuset, kan de ta kontakt sjølv eller be sjukehuset gjere det.
Utgreiing
Når det er mistanke om at eit nyfødd barn har Downs syndrom, blir det overflytta til nyføddintensiv. Her blir barnet undersøkt, og det blir teke ein kromosomprøve (ei blodprøve) for å finne ut om barnet har denne diagnosen. Det tek omtrent éi veke før det ligg føre svar på denne undersøkinga.
På nyføddintensiv avdeling ønskjer vi at barnet skal ha mest mogleg tid saman med foreldra. Dersom tilstanden til barnet tillèt det, får barnet vere saman med mor på barsel mellom undersøkingane. Når barnet av ulike grunnar må vere meir eller mindre kontinuerleg overvakt på nyføddintensiv, prøver vi å leggje forholda til rette for at mor og far kan vere mest mogleg til stades.
I avdelinga vil de møte mange sjukepleiarar og barnepleiarar, men vi ønskjer at alle barn skal ha kontaktsjukepleiar. Dette er pleiarar som tek seg spesielt av ditt barn og held seg oppdatert om tilstanden til barnet. Med dette oppnår vi kontinuitet både for barnet, foreldra og personalet.
Behandling
Etter at diagnosen er gitt, vil de komme i kontakt med fysioterapeut, spesialpedagog og sosionom. De vil også få tilbod om samtale med fagpersonar på barnehabilitering.
Nyføddintensiv avdeling og barnehabilitering samarbeider med heimkommunen deira. Når de kjem heim frå sjukehuset, vil helsestasjonen og kommunefysioterapeut bli dei næraste samarbeidspartnarane dykkar i kommunen. Etter kvart blir det behov for andre hjelpetiltak, som pedagogisk psykologisk teneste (PPT), spesialpedagogisk hjelp og barnehagetilbod.
Barnehabilitering tilbyr nettverkssamlingar som går over fleire gonger på dagtid. Formålet er at foreldre som har barn med Downs syndrom fødd same år får treffe kvarandre og utveksle erfaringar, samtidig som det blir formidla kunnskap om det foreldra ønskjer å vite meir om.
Medisinske tilleggshandikap
Dei aller fleste barna med Downs syndrom vil ha eitt eller fleire tilleggshandikap. Dette er tilleggshandikap som kan opptre hos alle barn, og det er viktig å vere klar over at talet på og type vanlegvis ikkje avgrensar utviklingsmoglegheitene til barnet føreset at dei blir tidleg behandla og på ein adekvat måte. I dette kapittelet omtalar vi først og fremst omtalt tilleggshandikap som har noko å seie for språkutviklinga.
Oppfølging
Alle barn er fødde sosiale og treng nærleik og samvær med mor og far, søsken og annan nær familie for å kunne utvikle seg. Alle barn er spesielle, med personlegdommen sin og temperamentet sitt. I den første tida er det aller viktigaste at barnet og foreldra blir kjende med kvarandre. Dette skjer først og fremst i stell og kosestunder og under måltid.
Barn med Downs syndrom har heilt frå fødselen av, dei same behova som friske, nyfødde barn. Dei treng kos frå mor og far, og dei treng eit naturleg stell av sped. Men dei treng også litt meir. Barnet treng meir tid til å oppfatte og forstå det som skjer, og svaret til barnet tilbake kan vere noko vanskelegare å oppdage og forstå for den vaksne.
Gjennom tilrettelegging av kvardagen til barnet, kan du støtte og stimulere utviklinga til barnet. Ta utgangspunkt i ditt barn og den personlegdommen det har. Nytt dei naturlege situasjonane som stell, måltid, leike- og kosestunder der barnet er opplagt og fornøgd.
Det nyfødde barnet har allereie evna til å søkje kontakt og svare på kontakten med mor og far ved blikk, lydar, rørsler og mimikk. Barn med Downs syndrom har svakare og annleis signal, og det blir viktig for mor og far å studere barnet den første tida og gjere seg kjend med sitt barns «språk». Når det vesle barnet opplever at signala det kjem med blir sett og forstått av den vaksne, vil det motiverast til å gjenta dette. Den vaksne vil svare barnet igjen – vente på barnets tur – og det heile gjentek seg.
Helsestasjonen og anna hjelpeapparat rundt familien
Opplæring
Sosial
Søsken og nær familie
Det å få eit barn med Downs syndrom gir på mange måtar ein ny og endra livssituasjon, både for dykk foreldre, søsken og nær familie. Familien har gledd seg til det nye barnet som skulle komme, og for søsken kan det vere vanskeleg å forstå kvifor foreldra kan vere leie seg.
Det er viktig at dykk som foreldre prøver å forklare søsken på ein enkel måte kvifor barnet er annleis. Det er sjølvsagd forskjell på kor mykje små og store søsken forstår og kor mykje dei har behov for å vite. Ved å forklare kva Downs syndrom er, vil søsken lettare kunne snakke med og svare på spørsmål frå andre barn og vaksne. All erfaring viser at openheit og informasjon om det nye barnet bidreg til at foreldre og søsken kan vere ei gjensidig støtte for kvarandre. La søsken få sleppe til i dagleg stell og samvær.
Alle spedbarn får mykje merksemd frå foreldre, slekt og venner. Eit annleis barn får ofte ekstra merksemd. Prøv og sett av nok tid til søsken slik at dei opplever å vere like viktige som før. Det er godt for søsken at kvardagen er mest mogleg lik den dei kjenner.
Nær familie som besteforeldre, tanter og onklar og gode naboar kan vere viktige støttespelarar for dykk. Del erfaringar med dei. La dei bli kjende med det nye barnet og bruk dei gjerne som barnevakt.