Det er eit krav om at ein i spesialisthelsetenesta skal bruke evidensbaserte metodar (grunna på vitskap). Som pasient kan det vere lurt å tenke gjennom kva du ønsker behandling for, og allereie når du blir søkt inn byrje å tenke over mål for behandlinga. Om du klarer å gjere nokre små endringar i ventetida er det verdifullt.

I utgreiing av depresjon er det viktig med grundig kartlegging, både i forhold til depresjonen og eventuelle andre symptom og plagar. Behandlaren din vil legge opp til samtalar og utfylling av relevante skjema for å kartlegge dette. Dette vil danne utgangspunkt for å vurdere kva type diagnostiske problemstillingar som passar.
Vi vurderer også om det er aktuelt å innhente informasjon frå andre som kjenner deg godt. Dei kan beskrive kva dei kan ha lagt merke til, som du sjølv kanskje ikkje har festa deg ved. I slike tilfelle ber vi deg om samtykke til innhenting.

Angst

Mange med depresjon opplever i tillegg symptom på angst. Angst kan vere svært ubehageleg, men det er aldri farleg. Når depresjonen blir behandla og minkar, blir som regel angsten også mindre kraftig.  Nokre gongar forsvinn likevel ikkje angsten heilt. Viss den fortsatt er veldig kraftig kan du få behandling retta mot angstlidinga. Det er glidande overgangar mellom det vi kjenner på når vi er i dårleg humør, og det vi opplever når symptoma fell innunder ein depresjon, ei psykisk liding. Det er også ulike gradar av depresjon. Vi snakkar gjerne om milde, moderate og alvorlege depresjonar.

Manisk eller hypoman

Behandlar vil spørje deg om du nokon gong har vore «oppstemt» eller «høgt oppe» på ein slik måte at andre har oppfatta deg annleis eller rar. For eksempel: Har du brukt uvanleg mykje pengar og oppført deg meir impulsivt enn vanleg. Desse spørsmåla kan avdekke om du har hatt ein eller fleire episodar der stemningsleiet har vore heva til det vi kallar mani eller hypomani. Dette er viktig for å finne ut om du svingar mellom å vere langt oppe og langt nede, det vi kallar ei bipolar liding. Ein depresjon som er ein del av ei bipolar liding skal behandlast på ein litt annan måte enn ein «vanleg» (unipolar) depresjon.

Suicidalitet

Terapeuten spør alltid om du har tankar om å ta livet ditt eller om du har planar om det. Det er ulike gradar av suicidalitet. Når ein kjenner seg deprimert er det ikkje uvanleg å oppleve at livet er tungt å leve. Dersom tankane blir veldig påtrengande, og du kjenner at du er nær ved å skade deg sjølv eller ta livet ditt, er det svært viktig å fortelje om det. Behandlar kan forsøke å hjelpe deg til å få tilbake håpet og trua på at livet er verdt å leve.  Dei tunge tankane når ein er deprimert, vil forsvinne når depresjonen lettar.

I all behandling er det viktig at du saman med behandlar blir einig om mål for behandlinga. Ein god relasjon er viktig for å få god hjelp, og det fins mange ulike behandlingsstrategiar.  

Som tiltak mot depresjon er det ei rekke ting som har effekt. Ved milde og moderate depresjonar har trening og fysisk aktivitet vist seg å vere vel så effektivt som terapi. Trening dempar stress, og vil dermed også ha ein god effekt på angst. Det å kome i gang med fysisk aktivitet kan opplevast vanskelegare dess djupare depresjonen er, då dei kroppslege symptoma ofte er meir framtredande. Ein kan føle seg sliten og ha ei kjensle av lite overskot. Når ein er deprimert er det vanleg, men det er viktig å starte med mosjon. Mange vil ha behov for å gå turar/bevege seg saman med ein eller fleire. Støtte og auka motivasjon for fysisk aktivitet blir vesentleg.

Eit godt samarbeid med behandlaren din er ein viktig del av behandlinga. Saman kan de kome fram til korleis de skal forstå vanskane, og korleis jobbe for å nå dine mål. Eit godt samarbeid er kjernen i all god terapi. Alle behandlingsmetodane vektlegg dette felles aspektet. Problem med samarbeid oppstår frå tid til anna. Dette er behandlarar klar over. Dei kan nytte kunnskapen sin til å betre samarbeidet og føre behandlinga inn på det "beste sporet" igjen. Målet er å hjelpe deg med å løyse dine vanskar ut i frå korleis du opplever din depresjon.

Dei tre mest brukte behandlingsmetodane av depresjon hos vaksne er psykodynamisk terapi, kognitiv terapi og interpersonleg terapi.

Ved moderate til alvorlege depresjonar er det ofte vanleg med medikamentell behandling i tillegg. 

Om verken medisinar eller psykologisk behandling hjelper, vil ein nokre gongar forsøke elektrokonvulsiv terapi, kalt ECT- behandling.

Det er viktig at du bruker det du har lært i behandling. Strategiar for å hindre tilbakefall vil også vere tema i slutten av ein terapi.

Det er mange som blir heilt friske av depresjon, men nokre vert deprimerte på nytt. Dette kan vere fordi problema som ligg bak depresjonen ikkje har forsvunne eller har blitt jobba nok med. Sjølv om behandlinga mot depresjon har vore vellukka og ein føler seg heilt frisk, betyr ikkje dette at ein er immun mot depresjon resten av livet. Regelmessig mosjon vil også redusere faren for tilbakefall av depresjon. Vellukka behandling fører til nyttig forståing og kunnskap, auka sjølvomsorg og kjennskap til måtar å takle vanskar på som vil gjere deg i betre stand til å hjelpe deg sjølv.