Barn og ungdom har rett til å medvirke

​Barnekonvensjonen og barns beste

FNs barnekonvensjon sikrer barn og ungdom grunnleggende rettigheter i møtet med tjenesteapparatet. Disse rettighetene er også forankret i Grunnlovens § 104.

Barnekonvensjonen sier at «alle avgjørelser og handlinger som retter seg mot et barn» skal gjøres med sikte på å ivareta «barnets beste».  Hva som er barnets beste kan ikke vurderes uten at barnet har fått mulighet til å medvirke.

Dette forutsetter at

• Barnet har fått til strekkelig informasjon på en måte som er tilpasset alder og modenhet.
• Barnet har fått mulighet til å uttale seg fritt (og på en måte de opplever som trygg.)
• Barnets rett til privatliv er ivaretatt, også med tanke på hvordan voksne håndterer det barn forteller.

Det er altså ikke nok at oppvekstarbeidere og helsepersonell har en intensjon om å ivareta barnets beste. Det må etableres en forståelse av barn som selvstendige rettighetshavere, og tjenestene skal etablere arbeidsmåter og rutiner som sikrer at barns grunnleggende rettigheter ivaretas i praksis. 

Disse prinsippene har også konsekvenser for tjenester som samarbeider om tiltak for barnet - barnet må være en del av samarbeidet! Når barn henvises fra en instans til en annen må ivaretakelse av barnets grunnleggende rettigheter være en del av denne prosessen i alle ledd.

Kommunikasjon med barn

Barnets stemme skal lyttes til både gjennom verbal og ikke-verbal kommunikasjon. Kommunikasjon er mer enn kun det verbale språket.

Barn har, avhengig av alder og modenhet, et mindre utviklet verbalt språk enn voksne. For å fremme barnets stemme, og forstå deres budskap, er det derfor viktig å se også etter det ikke-verbale språket. Det ikke-verbale språket vises gjennom kroppsspråk, ansiktsuttrykk, blikk, mimikk, gester, kroppsbevegelser, kroppskontakt og avstand.

Samtaler med barn

Den som snakker med barnet sørger for:

Forberedelser

• at barnet får tilgang til all viktig informasjon om seg selv og sin situasjon

• at samtalen skjer i trygge rammer for barnet, og tar hensyn til barnets alder og modenhet. Den som skal snakke med barnet spør barnet hva som skal til for at barnet er trygt i samtalen.

• at barnet forberedes på hvilke temaer som blir tatt opp i samtalen. Hvis det er flere som deltar i samtalen, involver barnet i hvordan sensitiv informasjon blir lagt frem.

• at alle i samtalen tenker igjennom hvilke ord og begreper som brukes. Noen ord kjennes både fremmede og skumle, de kan stigmatisere og gjøre at barn føler seg annerledes.

Selve samtalen

• at samtalen med barnet legges opp som en dialog med åpne spørsmål.  Den som snakker med barnet må vise interesse og åpenhet for barnets beskrivelse, og trygge barnet i at deres reaksjoner er normale.

• å spørre barnet om hvordan hun eller han har det og er åpen og ærlig om sine tanker rundt barnets situasjon.

• å spørre barnet om hvordan de har det sammen med andre barn eller voksne, da dette kan si noe om barnets fungering

Tilbakemelding og informasjon til barnet

• å informere barnet om veien videre, hva som kommer til å skje og hva som er besluttet.

• at hans/hennes synspunkter er ivaretatt og begrunnelsen for beslutningene som er tatt.

• å informere om mulighet til å lese referat fra møtet og kommentere på dette før det ferdigstilles og journalføres.

• Dersom det er kommunikasjonsutfordringer, tilrettelegges det for at tolk deltar i alle samtaler med barnet.