Laboratoria

Laboratoria driv innan fagfelta medisinsk biokjemi, immunologi og transfusjonsmedisin og medisinsk mikrobiologi. Vi har laboratorier i Haugesund, Odda og på Stord.

Labhandbok Medisinsk biokjemi Labhandbok Medisinsk mikrobiologi Rekvisisjonar og skjema Helse Bergen Rekvisisjon Laboratorium for Medisinsk Mikrobiologi (PDF 23KB)



Opningstider og adresser

Laboratoria ved sjukehusa i Haugesund, Stord og Odda har døgnkontinuerleg verksemd. Poliklinikkane er opne for prøvetaking mandag til fredag frå kl. 08:00 til 14:30.

Haugesund sjukehus

Besøksadresse: Karmsundgt. 120, 5528 Haugesund
Postadresse: Postboks 2170, 5504 Haugesund

Stord sjukehus

Adresse: Tysevegen 64, 5416 Stord

Odda sjukehus

Adresse: Sjukehusvegen 1, 5750 Odda 

Henteordning

Laboratoria ved Haugesund sjukehus har ei fast ordning med henting av prøver fra legekontor i distriktet. Hentingen foregår etter fastsatte ruter og tidspunkt mandag til fredag.

Prøvene transporteres stående i kassetter i transportbager beregnet til formålet.  Dette sikrer temperaturstabil og skånsom transport til laboratoriet.  Brev mellom legekontorene og sykehuset transporteres også.

Kontakttelefon for opplysninger om ordningen og påmelding

Anne Mari Hagen, 52732225



Laboratorium for biokjemi

Kontakt oss

Sentralbord/Ekspedisjon
Telefon: 52 73 22 10
Faks: 52 73 22 11

Øyeblikkelig hjelp
Telefon: 96150
Calling: 6992150

Seksjonsleiar
Anna-Marie Pettersen Tveita
Telefon: 52 73 22 28

Funksjonsleiar
Anne Mari Hagen
Telefon: 52 73 22 25,
E-post: Anne.Mari.Hagen@helse-fonna.no

Laboratoriet, Stord sjukehus
Ekspedisjon: 53 49 10 90

Øyeblikkelig hjelp
Telefon: 53 49 10 90 eller Calling: 92 summetone 1090

Funksjonsleiar
Rita Danielsen Tyse
Telefon: 53 49 10 94
E-post: rita.tyse@helse-fonna.no

Laboratoriet, Odda sjukehus
Ekspedisjon: 53 65 11 23/faks: 53 65 10 20
Øyeblikkelig hjelp: 41123
   
IT-ansvarlig Medisinsk biokjemi:
Kirsti Helene Nordtveit
Telefon: 52732221
E-post: kirsti.helene.nordtveit@helse-fonna.no

Prøvetaking og prøvehåndtering

Et analyseresultat kan aldri bli bedre enn kvaliteten på prøvematerialet.

Forhold vedrørende pasienten, prøvetakingen, håndteringen, oppbevaringen og forsendelsen av prøven, det man kaller de preanalytiske faktorer, influerer ofte sterkere på analyseresultatene enn den analytiske variasjonen.

Under hver analyseomtale er derfor et eget avsnitt om pasientforberedelser og prøvetaking, med anbefalinger som må følges for at analyseresultatene skal bli korrekte. I dette kapitlet er kun en del generelle prinsipper kort omtalt.

Pasientforberedelse

En del analyser krever at det må tas prøve fra fastende pasient. Faste betyr vanligvis at pasienten ikke skal ha spist, drukket eller røkt de siste 12 timer. Andre analyser krever en spesiell diett, eller at pasienten må utelate visse matvarer eller medikamenter. Dette står anført under den enkelte analyse.
 
Tidspunktet for prøvetakingen kan ha stor betydning for en del analyser. Spesielt gjelder dette for de substanser som varierer i løpet av døgnet, for eksempel s-jern og s-kortisol. Følg derfor anvisningene som er gitt i analysekapitlet.
 
Kroppsstillingen påvirker konsentrasjonen av en del høymolekylære stoffer og cellulære partikler, innbefattet proteinbundne substanser. Konsentrasjonen av disse øker med opp til 10 % fra liggende til stående stilling. Det anbefales å ta prøven med pasienten sittende eller liggende etter å ha innehatt denne stillingen i minst 15 minutter. Referanseområdene er fra sittende personer.
 
Fysisk aktivitet kan gi økt konsentrasjon av enkelte substanser i blodet. Dette gjelder for eksempel for s-kreatinkinase (CK).
 
Både fysisk og psykisk stress påvirker konsentrasjonen av en rekke substanser i blodet, for eksempel prolaktin, adrenalin, ACTH og kortisol.
 
Når det tas prøve fra pasienter som får intravenøs infusjon, bør ikke blodprøven tas fra samme ekstremitet. Hvis man må ta prøven fra infusjonsnålen, må infusjonen stoppes i 3 minutter og de første 5 ml blod kastes. Hos pasienter som får infusjoner, er prøven ofte lite representativ, fordi substanser som gis ikke vil ekvilibreres i kroppen før en tid etter at infusjonen er avsluttet.
 
Hos kvinner som er operert for brystkreft, bør armen på motsatt side av mastektomien benyttes ved prøvetaking.
 
Kapillærprøver kan gi andre resultater enn veneprøver. Spesielt gjelder dette ved nedsatt perifer sirkulasjon og når pasienten er ikke-fastende.

Prøvetaking

NB! Verifisér pasientens identitet og merk rørene før prøvetakingen!
 
Desinfeksjon av stikkstedet. Som hovedregel anbefales desinfeksjon av stikkstedet ved prøvetaking på spedbarn og personer med nedsatt immunforsvar, samt ved taking av blodkultur. Det kan for eksempel benyttes 70 % isopropanol eller 0,5 % klorheksidin i 60 % w/v spritoppløsning. La desinfeksjonsmidlet tørke i minst 30 sekunder før prøvetakingen.
 
Stase (egentlig stuvning) og muskelpumping fører til utsiving av plasma fra blodbanen. Dette kan gi konsentrasjonsøkning av høymolekylære stoffer og cellulære partikler, samt endret pH og omfordeling av intra- og ekstracellulære bestanddeler. Generelt bør derfor stase og «pumping» med muskulaturen unngås. Hvis nødvendig må stasen vare kortest mulig og oppheves så snart nålen er ført inn i venen. Behovet for stase kan reduseres ved å varme opp ekstremiteten.

Utstyr

Blodprøver: Bruk kun engangsutstyr. Vi anbefaler bruk av vakuumrør til blodprøvetaking. Vakuumrør er enkle å bruke og reduserer faren for blodsmitte. De er silikonbelagt på innsiden for å hindre adhesjon av koagelet til rørveggen, og for å redusere faren for hemolyse. Rørene fås med tilsetning av ulike antikoaguleringsmidler til fremstilling av fullblod eller plasma, og i ulike typer, med og uten separasjonsgel eller med og uten trombintilsetning, til fremstilling av serum. Ved korrekt sentrifugering vil separasjonsgelen legge seg som en barriere mellom koagel og serum, slik at serum kan oppbevares i inntil 48 timer. Alle vakuumrør er datostemplet. Rør som er utgått på dato kan ha redusert vakuum, noe som fører til feil prøvevolum. Dessuten kan eventuell separasjonsgel endre karakter og tilsetningsstoffer og silikonbelegg på innsiden av røret ødelegges ved for lang lagring. 

Noen leverandører har både plast- og glassrør hvor det kan være små forskjeller med hensyn til tilsetningen men store forskjeller ved sentrifugering. Under hver analysebeskrivelse i analysekapitlet er anført hvilket prøvemateriale som skal benyttes. 

Hvis man skal tappe blod i flere rør, gjøres dette i denne rekkefølge:

  1. Rør til blodkultur (sterile rør) 

  2. Citratrør 

  3. Rør uten tilsetning 

  4. Gel-rør 

  5. Heparinrør 

  6. EDTA-rør 

  7. Øvrige rør uten tilsetning 

  8. Øvrige rør med tilsetning 


Hvis det skal tas prøve til analyse av spormetaller, må slike rør tas først.
Rekkefølgen kan variere noe avhengig av hvilket rørfabrikat man benytter. Det er viktig at man følger de anbefalinger den enkelte leverandør gir med hensyn til merking, fargekode og rørrekkefølge.

Etter at rør med gel og/eller tilsetning er fylt, vendes røret straks forsiktig opp/ned 10 ganger, eller etter leverandørens anvisning, for blanding. Dette gjelder alle typer tilsetninger. Ikke rist røret!

Urinprøver: Spesialbeholdere av plast fås kjøpt på apotek. Disse har den fordel at de har en hendig størrelse, er hygieniske, tillater inspeksjon av urinen og kan settes direkte i en sentrifuge. Et vanlig glass fra husholdningen kan også anvendes til de fleste urinanalyser. Det forutsettes imidlertid at glasset er grundig rengjort på forhånd, og at det ikke er gjenværende såperester i glasset. Det må benyttes sterile beholdere hvis urinen skal dyrkes.

For en del analysers vedkommende må det samles døgnurin, ofte med tilsatt syre eller preserveringsmiddel i beholderen. Slike spesielle beholdere kan fås fra laboratoriet. 

Prøvemateriale

Under den enkelte analysebeskrivelse står oppført hvilket prøvemateriale som er påkrevet. Ditt samarbeidslaboratorium kan ha spesielle krav til prøvematerialet for enkelte analyser.

NB! Håndter ethvert prøvemateriale som smittefarlig!

Serum

A. Fremstilling ved bruk av vakuumrør uten tilsetning:
Blod tappes i vakuumrør uten tilsetning. Blodmengden bør være ca. 3 ganger større enn det ønskede serumvolum. Blodprøven står til fullstendig koagulering i opprett stilling ved romtemperatur i minimum 30 minutter, maksimum 2 timer. Vær oppmerksom på at for tidlig sentrifugering kan føre til hemolyse og til utfelling av fibrin i serumprøven. Prøven sentrifugeres ved minimum 1500 ∙ g i 10 minutter. (Røret forblir uåpnet til sentrifugeringen er ferdig.) Serum pipetteres over i plastrør snarest. Bruk engangs pasteur-pipetter. Får man med blodlegemer, må prøven resentrifugeres og serum avpipetteres på ny. Serum bør være fritt for hemolyse.

B. Fremstilling ved bruk av vakuumrør med gel («gelrør»):
NB! Gelrør kan ikke benyttes til alle analyser, for eksempel til en del medikament- og sporelementanalyser.

Bruk ikke gelrør som har vært utsatt for høyere temperatur enn romtemperatur, eller som har utgått holdbarhetsdato. Vend prøven rolig 10 ganger, eller i hht. leverandørens anvisning, umiddelbart etter prøvetakingen. La den stå til fullstendig koagulering i opprett stilling i minimum 30 minutter, maksimum 2 timer. Sentrifuger i «swing-out»-sentrifuge ved ca. 1000 - 2000 ∙ g (avhengig av rørtype) i 10 minutter. (Behold proppen på røret under koagulering og sentrifugering.) Inspisér gelrøret etter sentrifugeringen og etter å ha snudd røret opp ned. Gellaget skal ligge som en kompakt skive vannrett over blodlegemene, og serum over skal ikke være blodtilblandet. Hvis serum kan analyseres innen 48 timer (obs. helg), sendes gelrøret uåpnet til laboratoriet. Hvis ikke, må serum pipetteres over i et plastrør før det sendes.

Ved blodtilblanding må serum overføres til et nytt rør, sentrifugeres og så overføres til et forsendelsesrør.

Formel for g-belastning: g = o2 ∙ r ∙ 11,1 ∙ 10^–6

o = omdreiningstallet per minutt (= rpm, revolutions per minute)
r = horisontal avstand målt i cm fra sentrifugens akse til bunnen av røret med rørholderne i vannrett stilling

Omdreiningshastighet som gir ca. 1000 ∙ g

Svingradius i cm*

Omdreininger per minutt**

8

3400

10

3050

12

2800

14

2600

16

2400

18

2300

20

2150

*Avstand fra sentrifugens akse til bunnen av røret med rørholderen i vannrett stilling.
**Avrundet til nærmeste 50. 

Plasma

Blodet tappes på vakuumrør tilsatt EDTA, heparin, fluorid/oksalat, citrat eller annen antikoagulant etter angivelse i den enkelte analyseomtale. Umiddelbart etter prøvetakingen vendes røret rolig 10 ganger for at blod og antikoagulant skal blandes godt. Sentrifugering av prøven (2000 ∙ g i 10 minutter ved) foretas snarest, senest innen to timer. Plasma pipetteres over i plastrør med engangs pasteur-pipette. Plasma bør være fritt for blodlegemer og hemolyse. Merk røret med «citrat-plasma», «heparin-plasma» eller liknende etter hvilken antikoagulant som er brukt. 

Fullblod

Med fullblod menes enten blod tatt på vakuumrør uten tilsetning og hvor hele røret med både blodlegemer og serum sendes til laboratoriet, eller fullblod tilsatt antikoagulant. I sistnevnte tilfelle benyttes gjerne uttrykkene «EDTA-blod», «heparin-blod» eller liknende etter hvilken antikoagulant som er brukt. 

«Kapillærprøve» – Prøvetaking ved hudpunksjon

Ved «kapillærprøve» eller hudpunksjon stammer blodet hovedsakelig fra arterioler og venyler tilblandet noe inter- og intracellulær væske. Hudpunksjon er derfor den mest korrekte benevnelse og bør innarbeides. Mengden av arterielt blod i prøven er her større enn av venøst blod på grunn av trykkforskjellen mellom arterioler og venyler. Dessuten likner venøst blod i huden mer på arterieblod enn det venøst blod ellers gjør i organismen. Konsentrasjonen av erytrocytter og leukocytter er ofte litt høyere i slike prøver enn i veneprøver, noe som kan skyldes strømningsforholdene i arteriolene. Det er viktig å være oppmerksom på dette når hudpunksjoner og veneprøver brukes om hverandre. 

Hudpunksjoner utføres på følgende steder:

  1. Lateralt på ytterste phalanx, fortrinnsvis 3. eller 4. finger 

  2. Medialt eller lateralt på hælen 

  3. Medialt på undersiden av stortåen 

Hos små barn foretrekkes hælprøve. Stikk da kun i de sikre områdene lateralt og medialt på hælen, og unngå områdene bakpå og under hælen!

Det er viktig med god sirkulasjon i hælen. Blodgjennomstrømningen kan bedres ved å varme opp foten i noen minutter med varme (våte) håndklær som rulles rundt hælen og omsluttes av plast, eller at hælen legges på en gummihanske fylt med passe varmt vann i ca. en halv time. Temperaturen må ikke være høyere enn 42°C. Pleiepersonalet ved spedbarnsavdelingen gjør dette i samarbeide med blodprøvetakingspersonalet.

  1. Det er viktig at desinfeksjonsvæsken lufttørkes for å sikre god desinfeksjon.. 

  2. Smør eventuelt silikonkrem på hudpunksjonsstedet. Dette anbefales ikke ved prøvetaking til blodcelletellinger i automatiske celletellere på grunn av at forurensning med silikonpartikler kan forårsake tilstopping av apparaturen eller føre til falskt forhøyede verdier. 

  3. Gjør innstikk med steril engangslansett. Punksjonsdybden må ikke være mer enn 2,4 mm for barn under 3 mnd. 

  4. Første bloddråpe, som inneholder mye vevsvæske, tørkes bort. 

  5. Blod som tappes i rør med antikoagulasjonsmiddel, må straks vendes forsiktig minst 10 ganger for å hindre koagulasjon. 

Det er utviklet halvautomatiske lansetter som gir standardisert punksjonsdybde på 2,4 mm. Lansetten har forskjellig form avhengig av behovet for prøvevolum. Det lages også en lansett med redusert punksjonsdybde på 1,9 mm for premature barn. Det er viktig at punksjonen ikke penetrerer ben, så dybden må vurderes i forhold til barnets størrelse. Det finnes ulike typer små prøvetakingsrør til forskjellige formål, med lystett beholder for bilirubin og med forskjellige antikoaguleringsmidler.

Hudpunksjonsprøver brukes hovedsakelig på små barn, men brukes også hos voksne ved brannskader, svær adipositas, når vener brukes til intravenøs terapi og når man tar hyppige blodprøver uten å legge inn permanent intravenøs kanyle, som for eksempel til blodglukosebestemmelser. 

Samling av døgnurin

Pasienten må instrueres nøye om fremgangsmåten!
Første morgenurin kastes. Tidspunktet noteres. Deretter samles all urin i en beholder til og med morgenurinen dagen etter, som lates på samme tidspunkt som urinsamlingen startet dagen før. Hele døgnmengden blandes godt, volumet måles og noteres på rekvisisjonen, og det tas ut en porsjon av prøven til analyse. Beholderen skal stå kaldt (kjøleskap) under urinsamlingen. Prøvemengder og eventuelle tilsetninger er anført under den enkelte analyse. 

Samling av natturin

Urinblæren tømmes fullstendig om kvelden ved sengetid. Denne urinen kastes og tidspunktet noteres. Ta vare på all urin som lates i løpet av natten i tillegg til den urinen som lates om morgenen. Noter tidspunktet. Den totale urinmengde måles og blandes, og det tas ut en porsjon av prøven til analyse. Urinen skal oppbevares kaldt (kjøleskap). Mengden og samletiden angis på rekvisisjonen. 

Morgenurin

Urin lates om morgenen før fysisk aktivitet, umiddelbart etter liggende stilling. Prøven oppbevares kaldt. 

Andre morgen urin ("second void morning urine")

Den neste urinprøven som tas 2 – 4 timer etter den første morgenurinen. Det anbefales at man ikke spiser og kun drikker 200 ml vann mellom kl 22:00 kvelden før og frem til prøvetakingen. 

«Midtstråleurin»

Før vannlatingen trekker kvinnene kjønnsleppene til siden, mennene trekker forhuden tilbake.
Første urinporsjon lates i toalettet. Neste urinporsjon lates direkte i en dertil egnet steril beholder. Den resterende urinmengde lates i toalettet. 

Oppbevaring

Serumprøver oppbevares vanligvis best i kjøleskap. Unntak er serum som skal til analyse av laktatdehydrogenase (LD). Derimot skal prøvene stå i romtemperatur før serum er separert fra blodlegemene.

Ved lengre tids oppbevaring vil de fleste substanser oppbevares best ved frysing. Spesielle prøver, for eksempel parathyreoideahormon (PTH), må fryses straks. For noen prøver må frysing unngås. Opplysninger om dette står anført under den enkelte analyse.

Generelt bør prøver stå mørkt. Særlig gjelder dette prøver til analyse av bilirubin, folsyre og kreatinkinase (CK).

Urinprøver bør undersøkes snarest. Ved oppbevaring skal slike prøver stå kaldt (kjøleskap). 

Forsendelse - emballasjeforskrifter

Samtlige prøverør som sendes til laboratoriet, skal være tydelig merket. Laboratoriene har ulike krav til merking. Noen krever merking med pasientens navn og fødselsnummer, prøvetakingsdato og rekvirentens navn, mens andre kan nøye seg med et laboratorienummer som er trykt på forhånd.

Medfølgende rekvisisjoner må utfylles tydelig og fullstendig, etter spesifikasjoner gitt fra det aktuelle laboratorium. For laboratorier hvor det forventes å skje en medisinsk vurdering av prøveresultatene, er det spesielt viktig at relevante kliniske opplysninger anføres.

Håndtering av postforsendelser med biologisk materiale kan medføre smittefare dersom emballasjen ikke er forskriftsmessig. Direktoratet for sikkerhet og beredskap har utgitt en praktisk veileder for dette; Forsendelse av smittefarlig biologisk materiale.

Prøverøret legges i lukket prøvebeholder som deretter legges i godkjent forsendelseskonvolutt.

Biologisk materiale skal enten sendes som A-post eller som særpakke. Sendingen skal leveres over skranke ved postkontor, ikke legges i postkasse. Det skal tilstrebes kortest mulig forsendelsestid. Fullblodprøver må (med enkelte unntak) ikke fryse. Unngå forsendelser i helgene.

Avsender er ansvarlig for korrekt forsendelse. Skader som følge av feilemballering kan medføre erstatnings- og/eller straffeansvar.

For nærmere beskrivelse av prøvetakingsrutiner, utstyr osv., henvises personell ansatt i legepraksis til «Laboratoriepermene» utarbeidet av Den norske lægeforenings fond for kvalitetssikring av laboratorievirksomhet i legepraksis utenfor sykehus (NOKLUS). Disse permene er distribuert av den lokale laboratoriekonsulent til alle deltagere i kvalitetssikringsordningen. 

Publisering av laboratorieresultater

Hvis analyseresultater skal benyttes i vitenskapelige publikasjoner, må dette avtales særskilt med laboratoriets ledelse. 

Tolking av prøvesvar

​​​​​​​​​​​​Det kan være mange grunner til at vi bestiller laboratorieprøver. Ikke alle grunner er like rasjonelle, men hovedsakelig blir laboratorieprøver bestilt i to ulike kliniske situasjoner:

  • ​Diagnostikk: Vi ønsker å påvise sykdom eller grad av sykdom, for å tilby pasienten rett behandling og for å kunne vurdere prognosen

  • Kontroll: Vi skal overvåke endringer hos pasienter med kjente tilstander, fordi endringer i tilstanden kan kreve endret behandling​

Dette kapitlet omhandler noen verktøy som er nyttige når vi skal tolke prøvesvar til diagnostikk og kontroll.

1. Diagno​​stikk

Sannsynlighet fo​​r sykdom

Hvis vi bestiller laboratorietester for å stille en diagnose, betyr det som regel at vi ikke er sikker på diagnosen etter å ha vurdert sykehistorien og utført en klinisk undersøkelse. Men vi har en mistanke om hvilken tilstand pasienten kan ha, og denne mistanken eller sannsynligheten kalles pretestsannsynlighet for sykdom. Den bruker vi, sammen med prøveresultatet, til å finne posttestsannsynlighet. Dette gjør vi etter beste skjønn, men vi kan også gjøre det rent formelt etter følgende formel (1):


 

der post er posttestsannsynlighet, pre er pretestsannsynlighet og S er prøvesvarets sannsynlighetsratio.

Vårt problem som diagnostikere er således todelt. Vi må ha en viss formening om pretestsannsynlighet, basert på sykehistorie og kliniske funn, og vi må bestemme oss for hvilken vekt vi vil tillegge prøvesvaret. Denne vekten kalles sannsynlighetsratio (på engelsk ”likelihood ratio”).

Når sannsynlighetsratio er lik 1, bli posttestsannsynlighet lik pretestsannsynlighet. Sannsynlighetsratio mindre enn 1 gir posttestsannsynlighet mindre enn pretestsannsynlighet, mens sannsynlighetsratio større enn 1 gir posttestsannsynlighet større enn pretestsannsynlighet, se figur 1.

 

Figur 1  Posttestsa​​nnsynlighet plottet som funksjon av pretestsannsynlighet for en del verdier av sannsynlighetsratio

 

Sannsynlighetsratio er definert slik:

 

Sannsynlighetsratio er sannsynligheten for å få et visst prøvesvar hos en pasient som har den sykdommen vi mistenker, dividert med sannsynligheten for få akkurat det samme prøvesvaret hos en person som ikke har sykdommen. Hvis prøven bare kan ha positivt eller negativt svar, blir sannsynlighetsratio for positivt svar lik sensitivitet/(1-spesifisitet) og sannsynlighetsratio for negativt svar blir (1-sensitivitet)/spesifisitet (1). Sensitivitet er sannsynlighet for positivt prøvesvar hos syke, og spesifisitet er sannsynlighet for negativt prøvesvar hos friske.

Innen medisinsk mikrobiologi og patologi er mange prøvesvar positive eller negative. Slik er det ikke i medisinsk biokjemi, der nesten alle prøvesvar er kvantitative og kan anta uendelig mange verdier. For å ta vare på informasjonen i kvantitative prøvesvar, trenger vi funksjoner for sannsynlighetsratio. Det kan laboratoriet som regel ikke framskaffe, men det hjelper å inndele prøvesvarene i grader av patologi. Et eksempel er vist i tabell 1. Diagnosen som skal stilles er jernmangelanemi og testen er s-ferritin, med prøvesvarene inndelt i 6 kategorier. Jo lavere s-ferritin, jo høyere er sannsynlighetsratio. Vi kunne ha omgjort svarene til positive og negative ved å sette en grense ved for eksempel 15 mg/L. I så fall ville sannsynlighetsratio for et positivt svar bli 54,5, det samme som for kategorien ≦15 mg/L. Men for et negativt svar ville sannsynlighetsratio bli 0,4, uansett om svaret var 16 eller 400 mg/L, og det blir misvisende.

​Tabe​ll 1  Sannsynlighetsratio for ulike verdier av s-ferritin ved diagnostikk av jernmangelanemi. Antall pasienter i hver kategori er hentet fra referanse 2

 

Serum ferritin (mg/L)

 

Antall pasienter med jernmangel

 

Antall pasienter uten jernmangel

 

Sannsynlighets-ratio

≦15

474

20

54,5

16-24

117

29

9,3

25-34

58

50

2,7

35-44

36

43

1,9

45-99

76

398

0,4

≧ 100

48

1320

0,1

 

Likevel blir både kvantitative og semikvantitative prøvesvar ofte omgjort til positive eller negative i forhold til en grense, trolig fordi det er lettere å forholde seg til bare to mulige svar. I spesiallitteratur kan vi finne sannsynlighetsratio for en rekke tester i ulike kliniske situasjoner, se for eksempel referanse 3 og 4.

Men i de fleste kliniske situasjoner har vi ikke kunnskap om sannsynlighetsratio for ulike prøvesvar. Da må vi tolke svarene i forhold til referanseområder, og vi må huske at:

  • Referanseområdet omfatter som regel verdiene til 95 % av personene i en referansepopulasjon, oftest en frisk populasjon (gjerne blodgivere), slik at en frisk person har 95 % sannsynlighet for at prøvesvaret vil være innenfor referanseområdet og 5 % sannsynlighet for at det vil være utenfor

  • Et referanseområde basert på friske personer sier ingenting om fordeling av prøvesvar hos syke personer. Hvis vi for eksempel bruker øvre referansegrense som beslutningsgrense for å stille en diagnose, og øvre referansegrense tilsvarer 97,5%-persentilen i referansepopulasjonen, da setter vi testens spesifisitet til 0,975 i forhold til friske referansepersoner. Hvis vi ikke kjenner fordelingen i en syk populasjon, kjenner vi ikke sensitiviteten. Å bruke referansegrenser som beslutningsgrenser kan derfor være lite rasjonelt: Spesifisiteten blir satt i forhold til en mindre relevant populasjon, og sensitiviteten er i prinsippet ukjent!

Tenk dynamisk: Et prøvesvar som ligger like utenfor referanseområdet, kan være en normal verdi for vedkommende person. Jo lengre fra referanseområdet et prøvesvar ligger, jo sikrere kan vi tolke det som patologisk. Men et prøvesvar innenfor referanseområdet utelukker ikke nødvendigvis sykdom.

Trenger vi eg​​en​​​tlig noen laboratorieprøve?

Vi beregner sannsynlighet for sykdom for å kunne tilby pasienten riktig behandling. Hvis en behandling for en sykdom er nyttig for syke, men ikke ufarlig for friske, er behandling å foretrekke når sannsynlighet for sykdom overstiger en viss behandlingsterskel (5). Ved sannsynligheter lavere enn denne terskelen bør vi ikke behandle.

I denne sammenheng trenger vi laboratorieprøver bare hvis prøvesvaret får oss til å endre valg av behandling. Hvis prøvesvaret ikke får noen konsekvenser, skal vi selvsagt ikke bestille prøven. I figur 2 er dette vist for prøver som bare kan ha positivt eller negativt svar.

 

Figu​​​r 2  Posttestsannsynlighet plottet som funksjon av pretestsannsynlighet, for positivt (pos) og negativt (neg) prøvesvar. Sensitiviteten er 0,7 og spesifisiteten er 0,8, slik at sannsynlighetsratio for positivt prøvesvar er 3,5 og for negativt svar 0,375. Behandlingsterskelen er 0,7. Hvis pretestsannsynlighet er under terskelen T1, kommer posttestsannsynlighet ikke over behandlingsterskelen. Hvis pretestsannsynlighet er over terskelen T2, kommer posttestsannsynlighet ikke under behandlingsterskelen. Kun når pretestsannsynlighet ligger mellom tersklene T1 og T2 skal prøvesvaret ha konsekvenser for valget om pasienten skal behandles eller ikke, og kun da er testen indisert.

Vi ser at ved tilstrekkelig lav pretestsannsynlighet for sykdom (mindre enn T1) vil selv et positivt svar ikke øke sannsynlighet for sykdom til en verdi som ligger over behandlingsterskelen. Hvis vi da behandler på grunnlag av et positivt svar, gjør vi mer skade enn nytte. Tilsvarende, hvis pretestsannsynlighet er over en viss terskel (T2), bør vi behandle uten å teste, fordi selv et negativt svar ikke vil redusere sannsynlighet for sykdom til en verdi som ligger under behandlingsterskelen. Hvis vi da lar være å behandle på grunnlag av et negativt svar, gjør vi mer skade enn nytte. Kun når pretestsannsynlighet ligger mellom de to tersklene, bør vi teste og behandle avhengig av testresultatet (6).

Kostnadseffektiv bruk av laboratorietester krever derfor at vi kan estimere både pretestsannsynlighet og behandlingsterskel. I de fleste kliniske situasjoner kan vi ikke tallfeste disse sannsynlighetene, men vi må likevel ha en mening om i hvilken størrelsesorden de ligger. For eksempel ligger behandlingsterskelen for sepsis meget lavt, og ved klinisk mistanke om sepsis vil vi som regel behandle uten å avvente noe prøvesvar som eventuelt kan avkrefte tilstanden (redusere sannsynligheten til et nivå under behandlingsterskelen). Riktignok tar vi laboratorieprøver, men da mer som en hjelp til å justere behandlingen. I den andre enden av skalaen, meget høyt, ligger behandlingsterskelen for de fleste kreftformer, og behandling igangsettes ikke på grunnlag av en positiv kreftmarkørtest. Som det framgår av figur 2, er indikasjonsområdet (målt som pretestsannsynlighet) størst når behandlingsterskelen er rundt 0,5, det vil si når sannsynligheten for sykdom er lik sannsynligheten for ikke-sykdom. For så vidt er det naturlig: Når tvilen er størst, har vi mest nytte av ekstra informasjon.

2. Ko​​ntroll

I denne situasjon skal prøvesvarene hjelpe oss til å påvise eventuelle endringer hos pasienter med kjente helsetilstander. Da må vi kunne skille ut andre årsaker til endret prøvesvar. De kan deles inn i tre grupper:

  • Preanalytiske faktorer

  • Analytiske faktorer

  • Normale biologiske endringer

Preanalyti​ske faktorer

Dette gjelder faktorer som forberedelse av pasienten til prøvetaking, selve prøvetakingen og behandling av prøven før analyse. De viktigste faktorene er:

  • Matinntak

  • Kaffeinholdige drikker

  • Røyking

  • Alkohol

  • Legemidler

  • Kroppsaktivitet

  • Kroppsstilling under prøvetaking

  • Prøvetakingsteknikk

  • Prøvemateriale

  • Prøveoppbevaring

Det er vanskelig å eliminere effekten av preanalytiske faktorer, men så langt det er mulig, må pasienten være forberedt på samme måte til hver prøvetaking, og prøvene må tas og oppbevares forskriftsmessig hver gang. For eksempel vil det være villedende å måle b-hemoglobin hos en pasient som en gang er sengeliggende og neste gang er stående. Når en person reiser seg fra liggende til stående stilling, vil konsentrasjonen av celle- og proteinbundne substanser stige med 8-10 % etter ca. 10 minutter.

Analy​​tiske faktorer

Utføring av analysen er selvsagt viktig. Vi bruker to mål for hvor korrekt en analyse er: Upresisjon og riktighet.

Upresisjon er et uttrykk for spredning av analyseresultater ved gjentatt analysering av samme prøve, og blir ofte oppgitt som en dag‑til‑dag-variasjonskoeffisient. Se nedenfor om tolking og bruk av slike variasjonskoeffisienter.

Riktighet er et uttrykk for at gjennomsnittet av analyseresultatene ved gjentatt analysering av samme prøve ligger i rett nivå, dvs. at analysen er riktig kalibrert og spesifikk (at den måler det den skal og ikke noe annet). Som en regel må vi gå ut fra at laboratoriet har korrigert prøvesvaret for kjent uriktighet. Ulike laboratorier kan likevel måle ulikt nivå av en viss substans i samme prøve, fordi ulike analysemetoder kan være ulikt kalibrert. For mange analyser finnes det ikke noen nasjonal eller internasjonal kalibreringsstandard. Ved kontroll av pasienter med kjente tilstander er det derfor viktig at man bruker det samme laboratoriet hver gang, og at laboratoriet varsler ved eventuelle betydningsfulle nivåendringer på grunn av rekalibrering eller skift av metode.

​​Normale biolo​​giske endringer

En rekke normale forhold påvirker prøvesvarene, som for eksempel:

  • Alder

  • Kjønn

  • Kroppsmasse

  • Biologiske rytmer

Når vi har gjort rede for slike kjente årsaker til endringer i konsentrasjonen av ulike substanser, står vi tilbake med endringer som best kan kalles tilfeldige. Det betyr at det ikke er noe regelmessig mønster i endringene, og det er heller ikke noen grunn til å hevde at endrede stoffskifte­prosesser ligger under. Endringene kan best beskrives som tilfeldig fluktuasjon rundt et gjennomsnitt, og kan antas å følge en Gauss-fordeling (7). Denne tilfeldige variasjon i konsentrasjon av en substans hos samme person kalles intraindividuell biologisk variasjon.

Hos friske personer har vi etter hvert fått en del data om tilfeldig intraindividuell biologisk variasjon, både hos yngre og eldre. Ved en undersøkelse ble det funnet samme tilfeldige intraindividuelle biologiske variasjon for en del analyser i en gruppe eldre (70-83 år) som i en gruppe yngre (20-53 år) individer (8). Hos syke har vi mindre data, men det har vært gjort studier på pasienter med ulike stabi­le sykdomstilstander som kronisk nyre­svikt, essensiell hyper­tensjon, diabetes mellitus og kroniske leversykdommer. Disse undersøkelsene har vist at tilfeldig intra­individuell biologisk variasjon er av samme størrelse hos syke som hos friske, selv om de syke har verdier i et annet nivå. Tilsva­rende funn er gjort hos gravide. Men hos akutt syke pasienter er intraindividuell biologisk variasjon større enn hos friske (7).

Er sykdomsproses​s årsak til endret prøvesvar?

Når vi sammenligner to prøvesvar tatt på ulike tidspunkter, skal vi vurdere om preanalytiske faktorer, analytiske faktorer og normal biologisk variasjon kan forklare forskjellen, eller om en reell endring i pasientens tilstand har funnet sted.

Under forutsetning av at preanalytiske faktorer er uendret, og at det ikke har funnet sted andre normale biologiske endringer enn de tilfeldige, kan vi som en grov tilnærming sette at (SD betyr standardavvik):

 

Dessuten vet vi at:

 

der SDdiff er standardavviket til differansen mellom to prøvesvar.

Undersøker vi differansen mellom to prøvesvar mange ganger, antar vi at verdiene fordeler seg som en Gauss-fordeling med gjennomsnitt lik 0 og standardavvik lik SDdiff. Hvis vi krever minst 95 % sannsynlighet for at forskjellen mellom to prøvesvar skyldes endringer i pasientens tilstand, krever vi at tallverdien til differansen mellom resultatene er minst 1,96•SDdiff, fordi det er bare 5 % sannsynlighet for å få en så stor, eller større, tallverdi på grunn av analytiske faktorer og tilfeldig intraindividuell biologisk varia­sjon. Omregnet til SDtotal blir det 1,96• SDdiff =1,96•1,414•SDtotal = 2,8•SDtotal. Nøyer vi oss med minst 90 % sannsynlighet, er det nok at differansen er minst 1,65•SDdiff =1,65•1,414•SDtotal = 2,3•SDtotal.

I omtalen av de enkelte analyser og undersøkelser har vi oppgitt analytisk variasjon for de fleste kvantitative analyser, samt tilfeldig intra­individuell biologisk variasjon der denne er kjent, og i så fall også totalvariasjonen. Disse angivelsene er i form av variasjonskoeffisienter, som er standardavvik i prosent av gjennomsnitt. Tallene for analytisk variasjon er såkalt dag-til-dag-variasjonskoeffisienter gjeldende over et tidsrom på flere måneder. Angivelsene er representative for norske medisinsk-biokjemiske laboratorier, men de kan variere noe fra et laboratorium til et annet, så best er det å bruke tall fra det laboratoriet man benytter. Tallene for biologisk variasjon er mediane varia­sjonskoeffisienter gjeldende over et tidsrom på dager til måneder. Hos den enkelte pasient kan variasjons­koeffisientene være mindre eller større. Tallene for median tilfeldig intraindividuell biologisk variasjon er stort sett hentet fra referanse 1, som oppdatert i www.westgard.com/biodatabase1​, og supplert med data fra blant annet referanse 10.

Et eksempel: Totalvariasjonen for b-HbA1c er oppgitt til 3,6 %. Hvis du vil være 95 % sikker på at en forskjell mellom 2 prøvesvar ikke bare skyldes tilfeldig variasjon (analytisk og biologisk), må forskjellen være minst 2,8•SDtotal =2,8•3,6 % = 10,1 %. Hvis pasientens første prøvesvar var b-HbA1c=7 %, må det andre prøvesvaret være mindre enn 7 % - (10,1/100)•7 % = 6,3 %, eller større enn 7 % + (10,1/100)•7 % = 7,7 % for at du kan være 95 % sikker på at forskjellen ikke bare skyldes tilfeldig variasjon (analytisk og biologisk).

Denne tankegangen kan si noe om sannsynligheten for at en endring i pasientens tilstand har funnet sted, men regnestykket sier ingenting om endringen har klinisk betyding. Og omvendt - klinisk betydningsfulle endringer i pasientens tilstand kan selvsagt finne sted uten at vi påviser statistisk signifikante forskjeller mellom to prøvesvar.

Skal vi vurdere endringer på grunnlag av mer enn to prøvesvar, kan vi ikke bruke den enkle modellen som er nevnt over. Det finnes statistiske metoder som er beregnet for vurdering av seriemålinger med mer enn to resultater, men de er tungvinte å bruke, så vi har ingen praktiske alternativer til den gamle ”øyemål-metoden”, det vil si erfaring om hva som er betydningsfulle endringer. En spesiell situasjon er seriemåling av kreftmarkør for å vurdere om svulstfjerning har vært vellykket og for tidlig å oppdage residiv. Da kan vi ha nytte av matematiske modeller som beskriver endring av kreftmarkørens konsentrasjon hos pasienter med kjente sykdomsforløp. Slik endring kan for eksempel tallfestes som halveringstid og fordoblingstid (11, 12).

Referans​er

  1. Åsberg A. Diagnostiske tester – rekvirering og tolking. Tidsskr Nor Lægeforen 1993; 113: 604-8.

  2. Guyatt GH, Oxman AD, Ali M, Willan A, McIlroy W, Patterson C. Laboratory diagnosis of iron-deficiency anemia: An overview. J Gen Intern Med 1992; 7: 145-53.

  3. Goldenberg K, Barnes HV, Redding MM. Diagnostic Testing Handbook for Clinical Decision Making. Chicago: Year Book Medical Publishers, 1989.

  4. Black ER, Bordley DR, Tape TG, Panzer RJ. Diagnostic Strategies for Common Medical Problems. Philadelphia: American College of Physicians, 1999.

  5. Pauker SG, Kassirer JP. Therapeutic decision making: A cost-benefit analysis. N Engl J Med 1975; 293: 229-34.

  6. Pauker SG, Kassirer JP. The threshold approach to clinical decision making. N Engl J Med 1980; 302: 1109-17.

  7. Fraser CG. Biological Variation: From Principles to Practice. Washington: AACC Press, 2001.

  8. Fraser CG, Cummings ST, Wilkinson SP, Neville RG, Knox JDE, Ho O, MacWalter RS. Biological variability of 26 clinical chemistry analytes in elderly people. Clin Chem 1989; 35: 783-6.

  9. Ricos C, Alvarez V, Cava F, Garcia-Lario JV, Hernandez A, Jimenez CV, Minchinela J, Perich C, Simon M. Current databases on biological variation: pros, cons and progress. Scand J Clin Lab Invest 1999; 59: 491-500.

  10. Fraser CG. Biological variation in clinical chemistry. An update: Collated data, 1988-1991. Arch Pathol Lab Med 1992; 116: 916-23.

  11. Bidart J-M, Thuillier F, Augereau C, Chalas J, Daver A, Jacob N, Labrousse F, Voitot H. Kinetics of serum tumor marker concentrations and usefulness in clinical monitoring. Clin Chem 1999; 45: 1696-1707.

  12.  Schoeberl MR. A model for the behavior of ß-hCG after evacuation of hydatidiform moles. Gynecol Oncol 2007; 105: 776–9.



Laboratorium for Medisinsk mikrobiologi 

Kontaktinformasjon og åpningstider

Laboratorium for Medisinsk mikrobiologi (LMM) er ein del av seksjon for laboratoriemedisin i Helse Fonna og gir mikrobiologisk service til Haugesund, Odda og Stord sjukehus, samt til Revmatismesjukehuset (HSR).

Vi utfører diagnostikk av infeksjonssjukdommar i prøvemateriale med tanke på bakteriar, sopp og malariaparasitter, og rådgiving i samband med behandling og førebygging av infeksjonar.

Vi har ikkje fæces diagnostikk, virologi, infeksjonsserologi og annen parasittologi.

Analysar og undersøkingar som ikkje utførast ved hos oss blir sendt vidare til anna offentleg godkjent laboratorium.

Telefontid, telefon 52 73 22 20
Måndag-fredag: 7.30-15.00
Laurdag: 7.30-15.00
Søndag: Stengt

Seksjonsleiar
Anna-Marie Pettersen Tveita
Telefon: 52 73 22 28

Funksjonsleiar
Trine Cecilie Stumo
Telefon: 52 73 22 20, dect 96226
 
Seksjonsoverlege
Liv Jorunn Sønsteby 
52 73 22 27, dect 96227
 
Overlege
Malgorzata Marta Richter
Telefon: 52 73 22 23, dect 96223

Tilbod Laboratorie for medisinsk mikrobiologi

Vi gir mikrobiologisk service til Haugesund, Odda og Stord sjukehus, samt til Revmatismesjukehuset i Haugesund. Den mikrobiologiske laboratorieverksemda skjer på dagtid.

 
Tilbudet omfattar

  • direkte mikroskopi, bakteriologisk dyrking og antigenpåvising/hurtigtestar
  • identifikasjon og resistensbestemming av relevante bakteriefunn
  • dyrkning mtp. gjærsopp, identifikasjon av gjærsopp
  • vurdering og kommentarar til dyrkingsfunn og resistensbestemming
  • rådgiving om antibiotikabruk, indikasjon for undersøkingar, prøvetaking og prøvetransport
  • undervising av legar, sjukepleiarar, bioingeniørar og andre tilsette
Enkelte mikrobiologiske prøver blir sendt vidare til andre mikrobiologiske laboratorier, då vi ikkje utfører undersøkinga her.

Dette gjeld

  • dyrking på tarmpatogene bakteriar i fæces
  • undersøking på parasitter i fæces
  • undersøking på mykobakteriar (Tbc)
  • virologiske undersøkingar
  • molekylærbiologiske undersøkingar

Prøvetaking, rekvirering og svarrapportering ved Laboratorium for Medisinsk mikrobiologi

Rekvirering
Analyser som utførast ved Laboratorium for medisinsk mikrobiologi bestillast frå laboratoriemodulen i DIPS. Dette gjeld både ved poliklinisk kontakt og ved inneliggande pasientar.

Rekvireringsrutinar er skildra i følge prosedyre 711 Rekvirering av mikrobiologiske analyser.

Rekvirent vil få ein «mottakskvittering» i DIPS når prøven er motteke og registrert i fagsystemet på laboratoriet.

Rekvirering av prøver tatt av tilsette i samband med smittesporing skal ikkje gjørast i DIPS, men rekvirerast som skildra i prosedyre Antibiotikaresistente bakterier (MRSA) - uventa funn som medfører smitteoppsporing blant tilsette

Laboratoriet er avhengig av korrekte og tydelege opplysingar om pasient, rekvirent, prøve og problemstilling for å kunne analysere prøva og tolke resultatet.

Men også korrekte opplysingar og val av riktig prøvemateriale er viktige elementer.

Manglande eller mangelfulle kliniske opplysingar kan medføre direkte feilaktig eller forsinka handtering i laboratoriet, eller at prøven ikkje blir analysert.

Ved laboratoriet kan bestillinga bli endra på medisinskfagleg grunnlag basert på tilsendt prøvemateriale og kliniske opplysingar eller resultat oppnådd ved primærundersøking.

Det er mogleg å reservere seg mot supplerande undersøkingar ved å gi tydeleg beskjed i rekvisisjon/bestilling.

Prøvetaking

Rekvirent skal ivareta den preanalytiske kvaliteten på prøvene etter gjeldande retningslinjer og informasjon gitt i Laboratoriehandboka og via DIPS ved rekvirering.

Ved behov for rådgiving i samband med prøvetaking eller tolking av prøvesvar, kan mikrobiolog og andre fagpersonar nås ved å kontakte laboratoriet per telefon eller e-post i opningstida. Sjå kontaktinformasjon.

Som hovudregel avviser vi prøver som ikkje er korrekt merka for å forhindre identitetsforveksling og sikre korrekt prøvebehandling.

Nyttast etikett skrevet ut frå DIPS vil dette vere ivareteke, sjå prosedyre 711 Rekvirering av mikrobiologiske analyser
 
Laboratoriet vil også kunne avvise prøvar som kjem laboratoriet etter at eventuell haldbarheit som skildra i Laboratoriehandboka, er overskride.

Prøvetakingsutstyr

Informasjon om val av transportmedium og riktig prøvetaking er gitt under kvar enkelt analyse i Laboratoriehandboka.

Penslar, sterile glas og uringlas til bakteriologisk dyrking lagerførast ved sentrallager.

Virustransportmedium til PCR undersøkingar, Feces-glas tilsett Cary-Blair transportmedium til dyrking og prøvetakingssett for Chlamydia trachomatis til PCR-undersøkingar hos kvinner kan i Haugesund henteast ved Laboratorium for Medisinsk mikrobiologi. Dette utstyret kan også bestillast direkte via Analyseoversikten ved Haukeland Universitetssjukehus.

Buljong til bronkial børsteprøve eller dyrkingsagar til cornea avskarp får du ved å ta direkte kontakt med Laboratorium for Medisinsk mikrobiologi.

Analysetid

Analysetid for vanlege bakteriologiske analysar er avhengig av prøvematerialet og eventuelle funn, men er vanlegvis 1–4 dagar.

Unntak er: Blodkultur, spinalvæske, leddproteseprøver og andre prøver der det er indikasjonar for langtidsdyrking (7-9 dagar). For svartider, sjå også  1.6.1.2 Svartider ved Seksjon for laboratoriemedisin for interne rekvirenter

Svarrapportering

Mikrobiologiske svar rapporterast elektronisk til DIPS. Dette gjeld både førebels og endelege analyseresultat.

Ved positivt resultat eller funn i blodkultur, spinalvæske og andre utvalte ØH-prøver kontaktast rekvirent direkte per telefon.

ØH-analysar

Analysar som er definert som ØH-analysar og som rekvirerast utanom ordinær opningstid eller på heilagdag der laboratoriet ikkje er bemanna, utførast av vaktpersonell Laboratorium for medisinsk biokjemi.

ØH-analysar utført på vakt

  • Blodkultur som alarmerer positiv og spinalvæske blir sådd ut i Haugesund heile døgnet
  • Ved Laboratoriet Stord og - Odda, vil positiv blodkultur og spinalvæske til dyrking bli sendt så rask som mogleg til Haugesund for vidare behandling
  • Hurtigtestar for Malaria antigen, Legionella antigen og Pneumokokk antigen
  • Gramfarging av direktepreparat utføresberre ved spesielt alvorlege problemstillingar og i samråd med mikrobiolog



Immunologi og transfusjonsmedisin

Kontakt oss

Haugesund
Telefon: 52 73 22 81

Stord
Telefon: 53 49 10 90

Odda
Telefon: 53 65 11 23

Retningslinjer blodtransfusjon



Laboratorieinformasjon

Les laboratorieinformasjon

Analyse for påvisning av vitamin B12 mangel - Aktivt vitamin B12https://helse-fonna.no/seksjon/Klinikk-for-medisinsk-service-og-beredskap/laboratoria/Sider/Analyse-for-påvisning-av-vitamin-B12-mangel---Aktivt-vitamin-B12.aspxAnalyse for påvisning av vitamin B12 mangel - Aktivt vitamin B12
Bakteriologisk dyrkning - øvre luftveierhttps://helse-fonna.no/seksjon/Klinikk-for-medisinsk-service-og-beredskap/laboratoria/Sider/Bakteriologisk-dyrkning---øvre-lufveier.aspxBakteriologisk dyrkning - øvre luftveier
Bakteriologisk dyrkning - Puss og sårsekrethttps://helse-fonna.no/seksjon/Klinikk-for-medisinsk-service-og-beredskap/laboratoria/Sider/Bakteriologisk-dyrkning-puss-og-sarsekret.aspxBakteriologisk dyrkning - Puss og sårsekret
Oppstart av primær HPV-screening i Vest. En mer sensitiv metodehttps://helse-fonna.no/seksjon/Klinikk-for-medisinsk-service-og-beredskap/laboratoria/Sider/Oppstart-av-primær-HPV-screening-i-Vest--En-mer-sensitiv-metode.aspxOppstart av primær HPV-screening i Vest. En mer sensitiv metode
Bakteriologisk dyrkning - nedre luftveierhttps://helse-fonna.no/seksjon/Klinikk-for-medisinsk-service-og-beredskap/laboratoria/Sider/Bakteriologisk-dyrkning---nedre-luftveier.aspxBakteriologisk dyrkning - nedre luftveier
Oppretting av referanseområder for barn i Helse Fonnahttps://helse-fonna.no/seksjon/Klinikk-for-medisinsk-service-og-beredskap/laboratoria/Sider/Oppretting-av-referanseområder-for-barn-i-Helse-Fonna.aspxOppretting av referanseområder for barn i Helse Fonna
Bakteriologisk dyrkning - Blodkulturhttps://helse-fonna.no/seksjon/Klinikk-for-medisinsk-service-og-beredskap/laboratoria/Sider/Bakteriologisk-dyrkning-Blodkultur.aspxBakteriologisk dyrkning - Blodkultur
Endring av referanseområdet for serum kalsium i Helse Fonnahttps://helse-fonna.no/seksjon/Klinikk-for-medisinsk-service-og-beredskap/laboratoria/Sider/Endring-av-referanseområdet-for-serum-kalsium-i-Helse-Fonna.aspxEndring av referanseområdet for serum kalsium i Helse Fonna
Endret rapportering av høye D-dimer analyseresultathttps://helse-fonna.no/seksjon/Klinikk-for-medisinsk-service-og-beredskap/laboratoria/Sider/Endret-rapportering-av-høye-D-dimer-analyseresultat.aspxEndret rapportering av høye D-dimer analyseresultat
Endring av referanseområder for s-B12, s-Ferritin, s-Jern, s-Kortisol og s-Prolaktin analysert ved Haugesund sykehushttps://helse-fonna.no/seksjon/Klinikk-for-medisinsk-service-og-beredskap/laboratoria/Sider/Endring-av-referanseområder-for-s-B12,-s-Ferritin,-s-Jern,-s-Kortisol-og-s-Prolaktin-analysert-ved-Haugesund-sykehus.aspxEndring av referanseområder for s-B12, s-Ferritin, s-Jern, s-Kortisol og s-Prolaktin analysert ved Haugesund sykehus
Riktig urinprøvetaking til bakteriologisk undersøkelsehttps://helse-fonna.no/seksjon/Klinikk-for-medisinsk-service-og-beredskap/laboratoria/Sider/Riktig-urinprøvetaking-til-bakteriologisk-undersøkelse.aspxRiktig urinprøvetaking til bakteriologisk undersøkelse